Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Jeg er ikke helt ferdig med forrige fredags Mille-rute enda, den som ble tegnet til formål for Twestivalen og Sabona. Det kom inn veldig gode bud på tegningen, men Twestivalen ønsker å fortsette auksjonen på QXL for å bringe inn enda mer.

Det gir meg en utmerket anledning til å utfordre et par tegnerkompiser av meg, for jeg synes det er ensomt om bare Mille skal bringe penger til et godt formål. Gutta er i samme bransje, enrutere.

Helt NilsNils Magne Ofstad, en veldig hyggelig fyr fra Orkdal som offisielt har stafettpinnen etter meg liggende i et eller annet skap, hører du? Er du med, eller? Og Lars Lauvik, mannen som ene og alene er årsaken til at det jobber så mange på skattekontoret i Fjell kommune, jeg er helt sikker på at du har en rute å gi bort til formålet. (Så skal jeg legge inn et godt ord for deg overfor skattekontoret.)

Svar meg her eller på Milles Facebook-side, go get’em.

PS: Lars, om min rute går for mer enn din skal du få banke meg i poker. Og jeg har tatt en ed på trappa om at jeg aldri spiller annet enn dum.

kagh

Stakkars meg som krangler
Den norske politiske debatten på Twitter er ikke særlig spennende. Bedre blir det ikke når politikere og politisk interessserte går over til skyttergravskrig og gjørmekasting. Det eneste de da klarer å overbevise verden om, er at de ikke har forstått noe som helst av hva sosiale medier er for noe.
En fredag kveld midt i fellesferien debatterte Bjørn-Jarle Rødberg-Larsen (Arbeiderpartiet) og Arne Nakim (karakteriserer seg selv som konservativ blogger) på Twitter. Debatten utviklet seg til skittkasting, med påstander om løgn og antydninger til psykiske lidelser. Jeg velger å ikke linke til selve debatten, men søk på brukernavnene på Twitter og du vil finne. Bjørn-Jarle Rødberg Larsen stengte sin Twitter-konto samme natt, se under.
Nok er nok nok
Debatten førte til mange reaksjoner på Twitter. Folk karakteriserte det hele som en barnehage, og mente at debattantene rett og slett dummet seg ut ved å opptre på denne måten. Dette ble også påpekt fra flere overfor debattantene. Reaksjonen fra debattantene var ikke overraskende at de forsvarte sine roller som ofre – og svarte på kommentarene ved også tildels å opptre kranglete overfor dem som kommenterte dem. For å si det på en annen måte: Diskusjonen om diskusjonen (metadiskusjonen) ble av de kranglende oppfattet som en del av utgangsdiskusjonen og behandlet deretter.
Kristin Oudmayer (@vrangest) oppfattet at debatten trigget interessante spørsmål i forhold til hennes mobbebok-prosjekt, og hun laget et blogginnlegg om dette hvor hun utfordret debattantene. (Se http://bit.ly/42eTbo ) Også her ble metadiskusjonen en del av selve diskusjonen, og Rødberg Larsen følte seg så forulempet av Oudmayer (som hadde linket til hans brukerkonto) at han valgte å stenge sin Twitter-konto. Og omtrent der sluttet natta.
Verden kaller
Diskusjonen denne fredagskvelden og natta viser etter min mening hvor farlig det er å opptre uten tøyler i et medium som man ikke har forstått. Det slår sjelden bra ut.
For det første er Twitter ikke noe medium for debatt. Som jeg viser i min artikkel på NRKbeta er Twitter et medium for utveksling av informasjon, ikke et medium som simulerer samtale. På Twitter blir det utvekslet og kommentert informasjon, til dels veldig store mendger informasjon (avhengig av hvor mange en følger). For mye informasjon utløser et oppmerksomhetsparadoks, en må forholde seg til så mye informasjon at en ikke klarer å prosessere den.
Å legge en politisk debatt oppå denne informasjonsstrømmen blir lett støy. Å legge en politisk debatt med personkarakteristikker og hentydninger oppå denne informasjonsstrømmen blir uønsket støy. Veldig uønsket støy. Debattantene ser seg selv som forulempede ofre som kjemper en kamp – og gjerne søker støtte i denne kampen. De som følger dem ser dem som støy. Og det å være uønsket støy er ikke optimalt når en egentlig driver valgkamp.
Ikke vær iddiot, a
Jeg vil gjerne sitere Perry Belcher (http://www.perrybelcher.com ), som i sin video ”Seven secrets of social media” (http://www.youtube.com/watch?v=_9SzyC79Lbg ) gir følgende tips for opptreden i sosiale media:
1) Be remarkable. Vær unik, bli en person som andre snakker om.
2) Be fun. Vær artig, en av dem som folk ønsker å omgås med. ”Be a smartass, not a jackass.” Ikke si noe på sosiale medier som du ikke ville sagt til mora di.
3) Be helpful.
4) Be supportive. (3 og 4, vær en støtte for de du omgås. ”Ikke piss i frokostblandingen deres.”)
5) Be controversial. Om du virkelig tror på noe, skriv det. Selv om det er kontroversielt.
6) Be resourceful. Vær en ressurs, gi gjerne leserne noe som er nyttig for dem.
7) Don’t be an asshole. Ingen bruker sosiale medier for å finne idioter. ”Nobody wants to buy your crap.”
Fredagsdebattantene på Twitter har oppfylt flere av disse punktene, men ikke nødvendigvis på en optimal måte. De klarte å bli personer som andre snakket om, men ikke i positive vendinger (punkt 1). Og de var kontroversielle (punkt 5). Punkt 2, 3, 4  og 6 var ikke helt i deres gate denne kvelden og natta. Artige, nei. Hjelpsomme, nei. Ressurser, nei.
Men det viktigste punktet de overså var nummer 7. Og det midt i en valgkamp. Når de tweeter er de seg selv, men de er også representanter for politiske partier og retninger. Partier som etter valget ønsker å styre landet.

Den norske politiske debatten på Twitter er ikke særlig spennende. Bedre blir det ikke når politikere og politisk interessserte går over til skyttergravskrig og gjørmekasting. Det eneste de da klarer å overbevise verden om, er at de ikke har forstått noe som helst av hva sosiale medier er for noe.

En fredag kveld midt i fellesferien debatterte Bjørn-Jarle Rødberg-Larsen (Arbeiderpartiet) og Arne Nakim (karakteriserer seg selv som konservativ blogger) på Twitter. Debatten utviklet seg til skittkasting, med påstander om løgn og antydninger til psykiske lidelser. Jeg velger å ikke linke til selve debatten, men søk på brukernavnene på Twitter den 17. juli og du vil finne.

Nok er nok nok

Debatten førte til mange reaksjoner på Twitter. Folk karakteriserte det hele som en barnehage, og mente at debattantene rett og slett dummet seg ut ved å opptre på denne måten. Dette ble også påpekt fra flere overfor debattantene. Reaksjonen fra debattantene var ikke overraskende at de forsvarte sine roller som ofre – og svarte på kommentarene ved også tildels å opptre kranglete overfor dem som kommenterte dem. For å si det på en annen måte: Diskusjonen om diskusjonen (metadiskusjonen) ble av de kranglende oppfattet som en del av utgangsdiskusjonen og behandlet deretter.

Kristin Oudmayer (@vrangest) oppfattet at debatten trigget interessante spørsmål i forhold til hennes mobbebok-prosjekt, og hun laget et blogginnlegg om dette hvor hun utfordret debattantene. Også her ble metadiskusjonen en del av selve diskusjonen, og Rødberg Larsen følte seg så forulempet av Oudmayer (som hadde linket til hans brukerkonto) at han valgte å stenge sin Twitter-konto. Og omtrent der sluttet natta. Rødberg-Larsen gjenåpnet sin konto neste formiddag.

Verden kaller

Diskusjonen denne fredagskvelden og natta viser etter min mening hvor farlig det er å opptre uten tøyler i et medium som man ikke har forstått. Det slår sjelden bra ut.

For det første er Twitter ikke noe medium for debatt. Som jeg viser i min artikkel på NRKbeta er Twitter et medium for utveksling av informasjon, ikke et medium som simulerer samtale. På Twitter blir det utvekslet og kommentert informasjon, til dels veldig store mendger informasjon (avhengig av hvor mange en følger). For mye informasjon utløser et oppmerksomhetsparadoks, en må forholde seg til så mye informasjon at en ikke klarer å prosessere den.

Å legge en politisk debatt oppå denne informasjonsstrømmen blir lett støy. Å legge en politisk debatt med personkarakteristikker og hentydninger oppå denne informasjonsstrømmen blir uønsket støy. Veldig uønsket støy. Debattantene ser seg selv som forulempede ofre som kjemper en kamp – og gjerne søker støtte i denne kampen. De som følger dem ser dem som støy. Og det å være uønsket støy er ikke optimalt når en egentlig driver valgkamp.

Don’t be an asshole

Jeg vil gjerne sitere Perry Belcher, som i sin video ”Seven secrets of social media” gir følgende tips for opptreden i sosiale media:

1) Be remarkable. Vær unik, bli en person som andre snakker om.
2) Be fun. Vær artig, en av dem som folk ønsker å omgås med. ”Be a smartass, not a jackass.” Ikke si noe på sosiale medier som du ikke ville sagt til mora di.
3) Be helpful.
4) Be supportive. (3 og 4, vær en støtte for de du omgås. ”Ikke piss i frokostblandingen deres.”)
5) Be controversial. Om du virkelig tror på noe, skriv det. Selv om det er kontroversielt.
6) Be resourceful. Vær en ressurs, gi gjerne leserne noe som er nyttig for dem.
7) Don’t be an asshole. Ingen bruker sosiale medier for å finne idioter. ”Nobody wants to buy your crap.”

Fredagsdebattantene på Twitter har oppfylt flere av disse punktene, men ikke nødvendigvis på en optimal måte. De klarte å bli personer som andre snakket om, men ikke i positive vendinger (punkt 1). Og de var kontroversielle (punkt 5). Punkt 2, 3, 4  og 6 var ikke helt i deres gate denne kvelden og natta. Artige, nei. Hjelpsomme, nei. Ressurser, nei.

Men det viktigste punktet de overså var nummer 7. Og det midt i en valgkamp. Når de tweeter er de seg selv, men de er også representanter for politiske partier og retninger. Partier og politiske retninger som etter valget ønsker å styre landet. Og det burde egentlig _ikke_ være en skremmende tanke.

PS: Se også følgende artikkel.

PPS: Jeg er ikke ved tastaturet lørdag formiddag, så det kan ta litt tid før jeg får sett på eventuelle kommentarer.

Oppdatering klokken 11:45 lørdag formiddag: Perry Belcher har gjort mer enn å omtale sosiale medier (som @OysteinLund påpeker, se følgende innslag fra Fox News). Men jeg mener han kan ha noen poeng om sosiale medier for det. (Og ironisk nok har “lyssky ting som er gjort” vært en del av den store debatten som er omtalt over.)

Det er ikke mange medieelever som velger journalistikk, men det er ikke bare elevenes skyld. Jeg tror medielærerne må ta litt av skylden også.

@lektormelby tar i et innlegg opp utfordringen med medieelever som ikke vil drive med journalistikk, basert på problemstillinger reist av Elin Ørjasæter. Som lektor i mediefag lurer Grethe Melby på om det har med journalistikken å gjøre, journalistikkens fremtid, språket eller pengene. Som yrkeskollega (lektor i media) ser jeg poengene til @lektormelby, og jeg nikker gjenkjennende. Hun avslutter sitt innlegg med å spørre elevene hvorfor de ikke vil drive med journalistikk, et betimelig spørsmål. Men i tillegg til svarene fra elevene, vil jeg for min egen del også anta følgende:

Journalistikk er ikke kuult
Youtube er kuult. Journalistikk er ikke kuult. Jeg tror at det elevene ønsker å jobbe med, i stor grad gjenspeiler den mediehverdagen de selv er en del av. I en verden hvor ungdom shopper det innholdet de selv ønsker, er mitt inntrykk at de ikke akkurat prioriterer nyheter eller dyp journalistikk. Da blir det heller ikke naturlig for dem å prioritere det på skolen.

Jeg føler jeg ser litt av hva som er hot og hva som er not ut fra elevenes produksjoner. Da Lasse Gjertsen dukket opp på Youtube, skulle plutselig alle elevene ha tilsvarende elementer i sine filmer. Senere skulle alle lage stop motion, selv om de fikk i oppgave å lage et enkelt bildespill. Den dagen det blir kuult å drive med kvalitetsjournalistikk, kan det hende det blir mer poppis blant elevene mine også. Det er noen som har interessen i dag, men den hadde de fleste med seg før de begynte på medielinja. Og jeg mistenker at det er de samme elevene som ønsker å jobbe med det, som på egen hånd leser journalistikk utover overfladiske rariteter og kjendisnytt.

Medielinjene blir lett for knappefikserte
Skal vi lære elevene detaljer og tekniske måleenheter bare to stykker i hele verden vet hva er for noe, eller skal vi lære dem å kommunisere? Utsagnet er satt veldig på spissen, men den symboliserer noe jeg mener er et lite dilemma ved flere medielinjer. De blir veldig knappefikserte.

Mine elever kommuniserer hele tiden. Elevene som i dag går på Vg1 ble født omtrent samtidig med internett som vi kjenner det i dag. De kjenner ingen hverdag uten, og for dem er det den mest naturlige sak i verden å være på nett. Gjerne hele tiden. Lærerne, på sin side, kommer fra en helt annen virkelighet. Mange lærere er gamle yrkestravere fra medielivet (jeg er en av dem), journalister, designere og grafikere. De lærer elevene det som var viktig da de var yrkesaktive (grafiske måleenheter er en schlager), og veldig mange er rasende flinke til å lære elvene Adobe-programmer og kortkommandoer.

Elevene lærer mye bra, og de elsker å trykke på knapper som kan brukes til å lage kuulest mulige ting – og en flott innpakning. Men det som for meg er det viktigste, er å lære elevene hvordan de best kan formulere et budskap i dagens medievirkelighet. Vi må fortsette begeistringen også når vi kommer innenfor den pene innpakningen – for innholdet må være like viktig.

Og jeg som aldri har regnet meg selv som noen blogger, snakke kan de andre gjøre. Men jeg trenger et sted å publisere de av tekstene mine som ikke passer inn noen av de andre stedene jeg publiserer, først og fremst de faglige. Så får vi se da, om det var noe sjakktrekk å bruke WordPress.com.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.