Stakkars meg som krangler
Den norske politiske debatten på Twitter er ikke særlig spennende. Bedre blir det ikke når politikere og politisk interessserte går over til skyttergravskrig og gjørmekasting. Det eneste de da klarer å overbevise verden om, er at de ikke har forstått noe som helst av hva sosiale medier er for noe.
En fredag kveld midt i fellesferien debatterte Bjørn-Jarle Rødberg-Larsen (Arbeiderpartiet) og Arne Nakim (karakteriserer seg selv som konservativ blogger) på Twitter. Debatten utviklet seg til skittkasting, med påstander om løgn og antydninger til psykiske lidelser. Jeg velger å ikke linke til selve debatten, men søk på brukernavnene på Twitter og du vil finne. Bjørn-Jarle Rødberg Larsen stengte sin Twitter-konto samme natt, se under.
Nok er nok nok
Debatten førte til mange reaksjoner på Twitter. Folk karakteriserte det hele som en barnehage, og mente at debattantene rett og slett dummet seg ut ved å opptre på denne måten. Dette ble også påpekt fra flere overfor debattantene. Reaksjonen fra debattantene var ikke overraskende at de forsvarte sine roller som ofre – og svarte på kommentarene ved også tildels å opptre kranglete overfor dem som kommenterte dem. For å si det på en annen måte: Diskusjonen om diskusjonen (metadiskusjonen) ble av de kranglende oppfattet som en del av utgangsdiskusjonen og behandlet deretter.
Kristin Oudmayer (@vrangest) oppfattet at debatten trigget interessante spørsmål i forhold til hennes mobbebok-prosjekt, og hun laget et blogginnlegg om dette hvor hun utfordret debattantene. (Se http://bit.ly/42eTbo ) Også her ble metadiskusjonen en del av selve diskusjonen, og Rødberg Larsen følte seg så forulempet av Oudmayer (som hadde linket til hans brukerkonto) at han valgte å stenge sin Twitter-konto. Og omtrent der sluttet natta.
Verden kaller
Diskusjonen denne fredagskvelden og natta viser etter min mening hvor farlig det er å opptre uten tøyler i et medium som man ikke har forstått. Det slår sjelden bra ut.
For det første er Twitter ikke noe medium for debatt. Som jeg viser i min artikkel på NRKbeta er Twitter et medium for utveksling av informasjon, ikke et medium som simulerer samtale. På Twitter blir det utvekslet og kommentert informasjon, til dels veldig store mendger informasjon (avhengig av hvor mange en følger). For mye informasjon utløser et oppmerksomhetsparadoks, en må forholde seg til så mye informasjon at en ikke klarer å prosessere den.
Å legge en politisk debatt oppå denne informasjonsstrømmen blir lett støy. Å legge en politisk debatt med personkarakteristikker og hentydninger oppå denne informasjonsstrømmen blir uønsket støy. Veldig uønsket støy. Debattantene ser seg selv som forulempede ofre som kjemper en kamp – og gjerne søker støtte i denne kampen. De som følger dem ser dem som støy. Og det å være uønsket støy er ikke optimalt når en egentlig driver valgkamp.
Ikke vær iddiot, a
Jeg vil gjerne sitere Perry Belcher (http://www.perrybelcher.com ), som i sin video ”Seven secrets of social media” (http://www.youtube.com/watch?v=_9SzyC79Lbg ) gir følgende tips for opptreden i sosiale media:
1) Be remarkable. Vær unik, bli en person som andre snakker om.
2) Be fun. Vær artig, en av dem som folk ønsker å omgås med. ”Be a smartass, not a jackass.” Ikke si noe på sosiale medier som du ikke ville sagt til mora di.
3) Be helpful.
4) Be supportive. (3 og 4, vær en støtte for de du omgås. ”Ikke piss i frokostblandingen deres.”)
5) Be controversial. Om du virkelig tror på noe, skriv det. Selv om det er kontroversielt.
6) Be resourceful. Vær en ressurs, gi gjerne leserne noe som er nyttig for dem.
7) Don’t be an asshole. Ingen bruker sosiale medier for å finne idioter. ”Nobody wants to buy your crap.”
Fredagsdebattantene på Twitter har oppfylt flere av disse punktene, men ikke nødvendigvis på en optimal måte. De klarte å bli personer som andre snakket om, men ikke i positive vendinger (punkt 1). Og de var kontroversielle (punkt 5). Punkt 2, 3, 4 og 6 var ikke helt i deres gate denne kvelden og natta. Artige, nei. Hjelpsomme, nei. Ressurser, nei.
Men det viktigste punktet de overså var nummer 7. Og det midt i en valgkamp. Når de tweeter er de seg selv, men de er også representanter for politiske partier og retninger. Partier som etter valget ønsker å styre landet.
Den norske politiske debatten på Twitter er ikke særlig spennende. Bedre blir det ikke når politikere og politisk interessserte går over til skyttergravskrig og gjørmekasting. Det eneste de da klarer å overbevise verden om, er at de ikke har forstått noe som helst av hva sosiale medier er for noe.
En fredag kveld midt i fellesferien debatterte Bjørn-Jarle Rødberg-Larsen (Arbeiderpartiet) og Arne Nakim (karakteriserer seg selv som konservativ blogger) på Twitter. Debatten utviklet seg til skittkasting, med påstander om løgn og antydninger til psykiske lidelser. Jeg velger å ikke linke til selve debatten, men søk på brukernavnene på Twitter den 17. juli og du vil finne.
Nok er nok nok
Debatten førte til mange reaksjoner på Twitter. Folk karakteriserte det hele som en barnehage, og mente at debattantene rett og slett dummet seg ut ved å opptre på denne måten. Dette ble også påpekt fra flere overfor debattantene. Reaksjonen fra debattantene var ikke overraskende at de forsvarte sine roller som ofre – og svarte på kommentarene ved også tildels å opptre kranglete overfor dem som kommenterte dem. For å si det på en annen måte: Diskusjonen om diskusjonen (metadiskusjonen) ble av de kranglende oppfattet som en del av utgangsdiskusjonen og behandlet deretter.
Kristin Oudmayer (@vrangest) oppfattet at debatten trigget interessante spørsmål i forhold til hennes mobbebok-prosjekt, og hun laget et blogginnlegg om dette hvor hun utfordret debattantene. Også her ble metadiskusjonen en del av selve diskusjonen, og Rødberg Larsen følte seg så forulempet av Oudmayer (som hadde linket til hans brukerkonto) at han valgte å stenge sin Twitter-konto. Og omtrent der sluttet natta. Rødberg-Larsen gjenåpnet sin konto neste formiddag.
Verden kaller
Diskusjonen denne fredagskvelden og natta viser etter min mening hvor farlig det er å opptre uten tøyler i et medium som man ikke har forstått. Det slår sjelden bra ut.
For det første er Twitter ikke noe medium for debatt. Som jeg viser i min artikkel på NRKbeta er Twitter et medium for utveksling av informasjon, ikke et medium som simulerer samtale. På Twitter blir det utvekslet og kommentert informasjon, til dels veldig store mendger informasjon (avhengig av hvor mange en følger). For mye informasjon utløser et oppmerksomhetsparadoks, en må forholde seg til så mye informasjon at en ikke klarer å prosessere den.
Å legge en politisk debatt oppå denne informasjonsstrømmen blir lett støy. Å legge en politisk debatt med personkarakteristikker og hentydninger oppå denne informasjonsstrømmen blir uønsket støy. Veldig uønsket støy. Debattantene ser seg selv som forulempede ofre som kjemper en kamp – og gjerne søker støtte i denne kampen. De som følger dem ser dem som støy. Og det å være uønsket støy er ikke optimalt når en egentlig driver valgkamp.
Don’t be an asshole
Jeg vil gjerne sitere Perry Belcher, som i sin video ”Seven secrets of social media” gir følgende tips for opptreden i sosiale media:
1) Be remarkable. Vær unik, bli en person som andre snakker om.
2) Be fun. Vær artig, en av dem som folk ønsker å omgås med. ”Be a smartass, not a jackass.” Ikke si noe på sosiale medier som du ikke ville sagt til mora di.
3) Be helpful.
4) Be supportive. (3 og 4, vær en støtte for de du omgås. ”Ikke piss i frokostblandingen deres.”)
5) Be controversial. Om du virkelig tror på noe, skriv det. Selv om det er kontroversielt.
6) Be resourceful. Vær en ressurs, gi gjerne leserne noe som er nyttig for dem.
7) Don’t be an asshole. Ingen bruker sosiale medier for å finne idioter. ”Nobody wants to buy your crap.”
Fredagsdebattantene på Twitter har oppfylt flere av disse punktene, men ikke nødvendigvis på en optimal måte. De klarte å bli personer som andre snakket om, men ikke i positive vendinger (punkt 1). Og de var kontroversielle (punkt 5). Punkt 2, 3, 4 og 6 var ikke helt i deres gate denne kvelden og natta. Artige, nei. Hjelpsomme, nei. Ressurser, nei.
Men det viktigste punktet de overså var nummer 7. Og det midt i en valgkamp. Når de tweeter er de seg selv, men de er også representanter for politiske partier og retninger. Partier og politiske retninger som etter valget ønsker å styre landet. Og det burde egentlig _ikke_ være en skremmende tanke.
PS: Se også følgende artikkel.
PPS: Jeg er ikke ved tastaturet lørdag formiddag, så det kan ta litt tid før jeg får sett på eventuelle kommentarer.
Oppdatering klokken 11:45 lørdag formiddag: Perry Belcher har gjort mer enn å omtale sosiale medier (som @OysteinLund påpeker, se følgende innslag fra Fox News). Men jeg mener han kan ha noen poeng om sosiale medier for det. (Og ironisk nok har “lyssky ting som er gjort” vært en del av den store debatten som er omtalt over.)
